Dikterhøvdingen og flokken hans hadde Vollen som hjemmehavn
Dikteren, sangeren og programlederen Erik Bye elsket havet – og Oslofjorden. De siste 11 årene som skipper om bord i familieskuta «Prøven» var med Vollen som hjemmehavn, og det ble utallige turer i hovedleden mellom slippen til Pettersen og familiehytta på Søndre Langåra.
Av Morten Gisle Johnsen
Erik Bye hadde flere små båter i sitt liv. Blant disse var en Rana plastbåt, en sjeldenhet langs Asker-kysten da den forsvant høsten 1970. Båten var en gave og Erik håpet den kunne ha drevet i land et sted i nærområdet, da han gikk ut i Budstikka og etterlyste den i februar året etter. Om det dukket opp en ærlig finner eller ikke sier avisarkivet ingenting om.
På 60-tallet eide familien en kjapp kabinkrysser som slukte så mye bensin at de døpte den «Over evne». Erik og Tove drømte om å skaffe seg ei skikkelig skøyte, og tilfeldighetene brakte dem til Flekkerøya på Sørlandet. Der fant de «Prøven». Den tidligere makrellskøyta på 36 fot var bygd av eik i 1906 og gikk som reserveferge mellom hjemstedet og Møvig – inntil den ble solgt til familien i «Villa Blåveis» oppe i Hvalstadåsen i 1968.
Erik Bye og familien om bord i «Prøven» skulle bli et kjent syn langs Askerlandet de neste 20 årene – på tur mellom Vollen, Søndre Langåra og Drøbak.
Vestlandsk temperament i maskinrommet
Forfatteren Asbjørn Bakke skriver dette om skøyta i sin biografi om Erik Bye: «Prøven» hadde en 22 hesters ensylindret og egenrådig glødehodemotor fra Volda Mekaniske på Sunnmøre – et to tonn tungt beist som Erik skulle få et nært og inngående forhold til. Motoren fikk navnet «Arthur», fordi han kjente igjen det vestlandske temperamentet til programlederen i «Søndagsposten», Arthur Klæbo, som også var fra Volda. «Arthur» måtte sveives i gang. Men det var bare teoretisk mulig. Svinghjulet var for svært. Derfor måtte det bikkes fram og tilbake i håp om at motoren ville starte».
Erik tok med seg de eldste barna Karen, Anne og Ola og tøffet båten hjem til Tove og lille Ellen på familiens hytte på Søndre Langåra utenfor Nærsnes. Familien satte sitt eget preg på den gamle skøyta; De bygde køyesenger, dekket bordet med duk og hengte opp et seilskutebilde i kahytten, som ble opplyst av parafinlamper. Gradvis ble den tidligere passasjerfergen forvandlet til en hjemmekoselig flytende hytte.
– Vi kom til Vollen etter tips fra kjente, blant andre familien Enge fra Høvik, som vi traff ute på fjorden. Vollen ligger med perfekt kort avstand til hytta på Søndre Langåra, og så trivdes vi veldig godt hos gamle Pettersen. Jeg husker ham som relativt rotete og usedvanlig hjelpsom. Han hadde alt som trengtes og var en av dem som kunne veldig mye om gamle glødehodemotorer, sånn «dunk-dunk» du vet, på én sylinder, forteller sønnen Ola Bye.
Erik Bye fortalte dette om sitt forhold til Pettersens slipp og verksted til Budstikka i 1998: «Jeg hadde lenge båt her ute, i hovedsak hos Pettersens verksted i Vollen. Den mannen og det verkstedet representerer noe av det fineste i Oslofjord-kulturen. Det var ikke en detalj på en båt eller en motor han ikke kunne gjøre noe med. Han hadde et lite verksted med eldgamle dreiebenker. Det var som Bjørnsons gamle skrivebord hvor det var et hav av papir. Hos Pettersen var det et kaos av verktøy! Men han visste hvor alt var».
«Jeg ser for meg hvordan han balanserte som en sirkusartist på plankene for å komme rundt. Alt lå hulter til bulter og han var svart av sot, olje, tjære, fett og svette. Det var en som hadde det i fingrene. Det var som å komme til et sted i et roligere og mer menneskelig miljø enn det som var i ferd med å utvikle seg rundt meg. Jeg vet ikke hva verftet er nå, men dokken er borte, og Pettersen har gått av. Og med det forsvant noe av den levende kulturen i Indre Oslofjord».
«Ja, en av de store gledene ved å ha båt var å ha den hos Pettersen. De var ikke grenser for hva den mannen kunne ordne. De minnene er gode å bære med seg», fortalte Bye.
Trivdes hos Pettersen
P.B. Pettersen Slipp & Mek. Verksted ble etablert av Petter Bernhard Pettersen på sørsiden av Killingen i Oslo for 100 år siden, i 1921. Sønnen Albert Petter overtok da faren døde i 1946. Han flyttet virksomheten til Vollen i 1963 og drev denne til han pensjonerte seg 75 år gammel i 1996.
– Min far var en stor beundrer av Erik Bye, så han tok seg spesielt godt av ham. De to hadde en gjensidig respekt for hverandre og hva de drev med. Kanskje var det grunnen til at de ble liggende her i så mange år, forteller Dag Juell Pettersen, grunneier av slippeiendommen og det gamle snekkerverkstedet etter båtbygger Søren Gudmundsen, «Gudmundsenbua», som han fikk restaurert og åpnet i 2017.
– Far var ekstremt ryddig uryddig. Han kastet intet, men visste hvor alt var og var mest opptatt av at kundene skulle ha en god opplevelse, og at det skulle koste så lite som mulig. Husk at han som ung mann drev slipp på Killingen gjennom hele krigen, da vil jeg tro det var nesten umulig å få tak i materialer. Det er ingen tvil om at det min far drev var en del av en kulturarv som dessverre ikke får plass i vår tids ryddige og effektive verden. Samtidig blir alt veldig kostbart, og det blir vanskeligere og vanskeligere å fikse ting selv, reflekterer Pettersen.
Han forteller dette om «Prøven»:
– Det jeg husker best er vel at den var i ganske dårlig stand med mye råte, men min far hadde jo en periode ganske mange råtne skøyter så han var spesielt god til å få dem til å flyte. Han hadde den på slippen mange ganger. Den må ha vært på nærmere 40 fot, skroget og styrhuset var hvitmalt etter det jeg kan huske.
– Jeg husker den som med et lite styrhus akter, med ikke mye mer plass enn nødvendig. Erik var jo en stor mann. Mest imponert var jeg nok over at han fikk plass nede i maskinrommet og fikk start på motoren, en én-sylindret semidiesel 22 HK Volda. På babord side var det en liten nedgang til lugaren. Jeg kan ikke huske hvordan den var innvendig, men jeg husker den lille masta på dekk, forteller Pettersen.
– Erik Bye «slet» ofte litt med å fortøye båten, så vi måtte stort sett sjekke fortøyninger når han hadde kommet inn, spesielt når det var sent og i løpet av natten, legger han til.
I 1981 måtte «Prøven» tas til Risør for en større overhaling – og i november skulle Erik og en kamerat ta båten hjem til Vollen igjen. Det var rufsevær og «Prøven» var gjenstridig og dro forferdelig på roret, skriver Asbjørn Brekke i sin bok. Hjemfarten ble slitsom, ikke minst for følgesvennen John Andreassen. De passerte Oscarsborg på svarte natta, og John fant ikke noe draft som viste holmer og skjær.
– Gi blaffen i kart, styr på hvit sektor, sa en litt trøtt Erik – og la seg ned og sovnet. Da de nærmet seg Vollen og den velkjente flytedokka, ble John urolig.
– Jeg kjenner ikke innseilinga til Vollen. Du er nødt til å ta den til kai sjæl, sa han. Da stablet den drevne båtmannen opp sin 1 meter og 95 cm kropp, la hånden på rattet og styrte båten trygt inntil – før han sovnet igjen.
– Du kunne brukt rå egg som fender. Den tilleggingen er noe av det mest perfekte som noen gang har vært gjort med en sånn båt, fortalte John.
Han gikk om bord
Erik Bye hadde et varmt hjerte for sjøen og sjøens folk – helt fra han og studiekameraten Bill jobbet seg over Atlanterhavet tur-retur om bord i det norske lasteskipet «Lido» i 1949.
Erik likte den lukkede verdenen som et skip var:
– Hva er det som gjør et skip til et levende vesen som du alltid skal stå i et slags personlig forhold til fordi du engang skjenket det noen uker eller måneder av ditt liv? spurte han seg ifølge Bakke.
– Kan hende skyldes alt dette at et skip representerer en skarpt avgrenset del av din oppdagelsesverden. Du mønstret på og du mønstret av, sirkelen er sluttet, ferdig med det. Det som skjedde i mellomtiden, på godt og vondt, er knyttet til skipet og dermed blir hun en del av deg, er svaret han ga seg selv.
Erik hyllet den norske havkulturen og benyttet ofte anledningen til å minne om at historien vår består av mer enn gamle fjøs og stabbur.
– Vi har en mange tusenårig sjøfartshistorie som jeg syntes var neglisjert, sa han i et TV-portrett med Andreas Diesen i 2001, mens han skuet et halvt århundre tilbake i tid:
– Vi har dikt og viser og sanger og ting som knytter seg til vår maritime kultur, som på sett og vis var satt til side den gangen. Jeg fikk intervjuet folk som hadde vært med i to verdenskriger og virkelig seilt på seilskip. Ikke som skoleskipsgutter, men som matroser. For den gruppen mennesker levde fremdeles den gang. De var gamle, men de var der. Vi visste at gjør vi ikke noe nå, så blir de borte. Da forsvinner den delen av norsk historie, fortalte Bye.
Han snakket da om programposten «Vi går om bord», der han samlet det norske folk rundt radioapparatene og etter hvert også TV-skjermene, sammen med Sjømannskoret, Kringkastingsorkesteret og en lang rekke sjøfolk. Det var i 1959 under innspillingen av et juleprogram i NRKs Store Studio på Marienlyst at startskuddet gikk for den store aksjonen for Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning, Redningsselskapet (RS). Der ble Erik Bye en hoveddrivkraft for å få samlet inn penger til en ny redningskrysser; «Skomvær II».
– Egentlig var det en arbeidsulykke, smilte Bye til Diesen, da han fortalte om møtet med Ole W. Nilsen fra Langesund, skipper om bord i den gamle redningsskøyta «Ulabrand 2»:
– Vi diskuterte Redningsselskapets fremtid og behovet for en stor krysser, og så sleiva jeg litt med kjeften og sa at vi vel måtte se å få i gang en innsamling. Dermed var det gjort. Jeg ble kalt opp til kringkastingssjef Kaare Fostervoll. Han var overrasket, men ikke sint, og sa «Nå har du bundet oss, så da får vi gjøre noe». Det ble starten på NRKs første innsamlingsaksjon.
Hjerte for redningssaken
11. juli 1960 gikk «Skomvær II» av stabelen på Stord. Båten ble bygget på spekk før det var samlet inn så mye som en krone, men finansieringen kom trygt i havn takket være donasjoner fra fjern og nær. En stor andel kom inn i form av relativt små beløp fra det norske folk gjennom salg av andelsbrev på 10 kroner, tilsvarende om lag 140 kroner i dag. Næringslivet bidro med å gi blant annet hovedmotor og hjelpemotor, autopilot, ekkolodd og elektrisk utstyr.
NRKs Skomvær-aksjon var med på å øke oppmerksomheten rundt redningssaken og behovet for å finansiere Redningsselskapets flåte og virksomhet. Flere ropte på staten:
«Det må kunne sies at staten ikke gjør sin plikt overfor Redningsselskapet. Dette å sikre norske fiskere og sjøfolk langs Norges kyst burde være en statsoppgave. I alle fall burde staten være raus med pengebidrag til selskapets drift», skrev Budstikka på lederplass i april 1960.
13 år senere fikk Erik Bye NRK med på en ny innsamlingsaksjon – da til to redningskryssere beregnet spesielt for fritidsflåten. I 1989 ble han utnevnt til æresmedlem. Hvalstad-mannen betød mye for Redningsselskapet, og Redningsselskapet betød mye for ham. Han skrev et eget dikt til organisasjonens 100-årsjubileum i 1991:
«Å seile – seile for livet!
Igjennom etthundre år
var dette vår enkle gjerning
og er det – i dag som i går.
Om hyra var skranten til tider
så fant vi den like fullt god.
For målet – når vi heiste seilet
var noe hvert barn forsto.
Å seile – for selveste livet!
Om det har hver skårunge drømt.
Å kunne se Draugen i «auan»
og spøtte en skrå mot skrømt.
Å være en topplanterne
som svinger i Storhavets takt
og lyser: «Hold fast der ute!
Vi kommer! Vi er på vakt!»
UTDRAG FRA «Å SEILE FOR LIVET»
– Jeg har hatt interessen for redningsskøyter siden jeg var guttunge. Når jeg er ute og reiser går jeg alltid om bord i en redningsskøyte, hvis det er en i nærheten. Å være om bord i skøytene er akkurat som å komme hjem for meg, fortalte Bye til Budstikka i 1996, da det ble kjent at han skulle få en ny redningskrysser oppkalt etter seg. Innsamlingsaksjonen til skøyta startet 1. mars på navnefarens fødselsdag, og resulterte i et bidrag på 14 millioner blanke kroner.
– Det er ikke bare lett å stå og skulle ta imot en sånn ting. (…) Barna mine sa «Pappa, dette skal du ta imot». Da gjorde jeg det. (…) Hvis jeg har gjort noe for redningssaken, er det hele familien som skal ha æren. De har betalt en pris for mitt engasjement, sa 71-åringen til Budstikka, da han og Tove, barn og barnebarn var gjester i forbindelse med dåpen av R/S 113 «Erik Bye» i Kristiansund 1. november 1997.
– Det at Erik fikk en redningsskøyte oppkalt etter seg, det var liksom toppen det. Da var han rørt, fortalte Tove Bye til Budstikka, da hun fikk overrakt et maleri av Redningsskøyta som bar hans navn av kunstneren Kjell Martin Nilsen og representanter fra Redningsselskapet i 2006.
– Det syntes han var veldig hyggelig, da var han nok veldig stolt, bekrefter Ola og søsteren Anne Bye.
– Far hadde en veldig dragning mot sjøen og sjøens folk, men han ville ikke kalle seg for en sjømann. Til det hadde han alt for stor respekt for det yrket, forteller de.
– I båt har du ikke tid til å sutre
Det å være ute på sjøen i båt var viktig for Erik Bye. I perioder dro han ut så ofte han kunne. Der nede i kahytten kunne han fange tanker og strofer til nye vers og viser, feste minner til papiret, renskrive skisser og planlegge nye TV-programmer.
– Noen ganger har det kanskje vært en flukt, bort fra ting du helst vil bort fra i øyeblikket. Andre ganger har det vært en tilflukt. Et sted hvor du kan søke noe eget i deg selv, kanskje. I båt har du ikke tid til å sitte og sutre over ting på land. Da er du om bord i båten din, og det er der du skal være. Nede i kahytten og skrive om sjøen og båtlivet, fortalte han i et TV-intervju med Haagen Ringnes.
– For meg var «Prøven» først og fremst et sted å være, ikke et middel til å transportere meg selv fra et sted til et annet. Når vi hadde kommet om bord hadde vi kommet frem. Båten var bestemmelsesstedet, fortalte Erik i sitt siste intervju med Budstikka i mai 2004.
Erik Bye satte gjerne ord på hvilken betydning båtlivet hadde for ham – og for mange andre som har med båter å gjøre:
– Når du drar ut, så sier båten til deg; Nå må du passe på, nå er det jeg som bestemmer. Ikke stå her og gruble over noe som forstyrrer hodet ditt med uvesentligheter fra landjorda, tullball på jobben eller andre småting. Nå konsentrerer du deg om meg, været og sjøen. Resten er bagateller. Glem det. Kom ombord. Det er en fin følelse, fortalte han i TV-portrettet med Andreas Diesen.
Slik levde han med «Prøven» til alle døgnets tider i 20 år. Der kunne han la stillheten synke inn, også ved soloppgang.
– Tenk å være på fjorden i egen båt, stikke ut tidlig om morran, mens havet ligger blankt og stille, før vinden kommer, fortalte Erik Bye til Budstikka i 2004.
Denne gode følelsen fanger han i det som er blitt Erik Byes signaturmelodi om det optiske fenomenet hvor himmel og hav synes å gå i ett:
«I hildringstimen er det godt å seile.
En kaffekopp og stomp med sirup på.
Du åpner med et smell ditt rorhusvindu
og stikker nesa og snuser mot det blå.
Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat
der Skaperen med ødselhet har drysset
en håndfull holmer som nå bader i karat.
I slikt et lys, da blir alt mørkt et minne,
Du hviler hånden rolig mot ditt ratt
og gnukker tommelen mot midtskipsmerket,
og vet, for denne gang, din kurs var riktig satt».
UTDRAG FRA «HILDRINGSTIMEN»
«Prøven» ble som en vuggende skrivestue for Erik Bye, og sjølivet satte fart i diktingen. Der fikk hele Norges rimsmed inspirasjon og ideer til mange av sine beste dikt og viser. Blant disse er hyllesten av jorda og månen fra 1972. Der spinner dikteren tanketråder mellom Stillhetens hav på månen, «Sea of Tranquility», og det private og personlige «Stillhetens hav», som eksisterer inne i hodet til en litt ensom fisker ute på Oslofjorden – en med bostedsadresse på Hvalstad:
«For skuta er mi
and so is the sea
of my private and personal tran-quil-i-ty,
som ligger vestafor Son
which is far from the moon.
But that is where I want to be”.
UTDRAG FRA «APOLLO (BOUND FOR SON)»
Når Erik og Tove var på tur sammen og de beveget seg i ukjent farvann, var det med henne som navigatør – akkurat som i livene deres ellers. «Tove er mitt livs kompass, navigatøren om bord», slik han en gang omtalte henne.
Mange av Erik Byes ord og tekster bærer i seg en slik overført betydning. Blant disse er denne klassikeren, skrevet i 1974 ute på Oslofjorden et sted:
«Gammel er min fjord,
og gamle alle never som har rodd her.
Gamle alle spor
av glemte, slitte sjeler som har bodd her.
Gamle som min fjord
er alle frie drømmer som har grodd her.
Trassig er min fjor,
og trassig hver en planke som har pløyd her.
Trassig hver en bror,
og trassig hver en torsk som han fikk sløyd her.
Trassig er min fjord,
og trassig hver en rygg som den fikk bøyd her.
Ensom er min fjord,
men tanker kommer hviskende med vind her.
Ensomt her om bord,
men tonen er så lengtende og linn her.
Ensom er min fjord,
men hjemme er mitt hjerte og sinn her.
Stille er min fjord,
og stille alle skrog som glir forbi her.
Stille alle ord,
for det er ikke stort vi trenger si her.
Stille er min fjord,
og stille er min bønn om å få bli her».
«GAMMEL ER MIN FJORD»
– Flott da hele familien fylte «Prøven»
– Pappa skrev mye og godt om bord. På skrivemaskin, med to fingre. Ideene kunne komme over ham når som helst i løpet av dagen, ofte mens han sto til rors. Men tekstene kunne han ikke skrive før skøyta var lagt til kai eller ankers et passende sted, forteller Anne Bye.
Erik dro ofte ut med «Prøven», i all slags vær og nesten hele året – unntatt når isen frøs på innerst i Vollebukta og skøyta lå der nedrigget i påvente av de første varslene om en ny sesong.
– Oslofjorden var en del av pappas liv helt fra ungdomstiden, da han møtte mamma. En gang svømte han med klærne på hodet fra Spro brygge på Fagerstrand til svigerforeldrenes hytte på Søndre Langåra, forteller Anne.
Der, et steinkast fra fjæra, tilbragte Erik, Tove og familien mye tid, ikke minst på sommeren – og «Prøven» fyltes ofte opp.
– På sommeren kunne vi være ute sammen i opptil tre uker; mor og far, vi fire barna, mormor Ragnhild Jørgensen og to hunder. Det var trangt og godt. Dassen var ei bøtte i styrhuset. Vi husker tilbake på dette med bare glede. Der lærte vi sjøvettreglene og å lese sjøkart. Vi hadde et flott samhold og samarbeidet om alt. Maten var enkel. Det var mye Snurring og Joikakaker. Fatter var veldig god på sistnevnte, smiler Ola.
Av og til var Ola og faren på tur alene, og etter hvert tok han ansvar for båten og brukte den en del selv.
– Min første tur alene gikk til Son sammen med to kamerater. Det gikk relativt smurt. Men jeg husker noen høster hvor nordøsten sto på, det kunne være et helvete. Ellers hadde jeg mange flotte helgeturer sammen med gode venner. Vi stoppet ofte på Furua og kjøpte pølser, så slapp vi å lage mat om bord, forteller Ola.
På 1970- og 80-tallet ble «Prøven» også brukt til konserter og opptak. Sammen med sin gode venn og akkompagnatør gjennom over 40 år, pianist Willy Andresen, tok Erik imot Odd Grythe med et helt NRK-team nede i Drøbak for å gjøre opptak av «Så lenge skuta kan gå». De surret et piano fast til bommen, satte Willy Andresen oppå en vaklende teppestabel på ripa og startet opptaket. Men dunkingen fra motoren gjorde det umulig å holde takten. Da måtte Erik, som sto i styrhusvinduet klar til å synge, ned og få «Arthur» til å jobbe saktere. Til slutt fant de takten.
Det var ikke siste gang Erik og Willy fremførte musikk på bøljan blå akkompagnert av piano og en 22 hestekrefters motor, slik denne Budstikka-notisen fra 1. august 1978 dokumenterer:
«Prøven» av Asker i 3/4-takt!
Lørdagskveldens artigste innslag på TV var Erik Bye da han sang «Så lenge skuta kan gå» med dunk-dunken fra motoren som uovertruffen metronom. Kjell Aukrust gikk om bord i «Prøven» av Asker i programmet «Ønskehavn». Om bord var et piano grundig fastsurret, og det pirret nok Aukrusts sans for finesser, da Willy Andresen og Erik Bye skulle tilpasse sine musikalske ytelser til motoren i 3/4-takt. Og det gikk aldeles strålende!
Styrte etter «Toves lykt»
En av de siste yrkesfiskerne på Konglungen var Olaf Johansen. Han hadde samme slags motor som «Prøven» i skøyta si «Heilo», og hjalp ofte til med å få «Arthur» til å gå – noen ganger bare ved å snakke til maskinen.
– Olaf var makeløs! Han kunne bare stikke hue ned i maskinrommet, så visste han hva som var gærent, fortalte Erik til Budstikka i 1998.
Det var også fisker Johansen som satte opp en fyrlykt på et skjær utenfor Bjerkøya – et initiativ Tove Bye klarte å få gjennomført, da hun satt i Asker havnestyre. «Toves lykt», «Toveløkta» på folkemunne, var et trygt punkt for Erik og andre å manøvrere etter når det var mørkt å seile inn mot Askerlandet og finne havn i Vollen.
«Det er forresten en litt morsom historie. Hver gang vi skulle inn med båten da det var mørkt, måtte vi sikte etter trafikken på E18 fordi det ikke var noe lys i bukta. Det var jævlig mye leven for å få den derre lykta ut, men de fikk tillatelse av fyr- og merkevesenet. Nå er det jo en skikkelig lykt der. Den Johansen satte opp gikk fløyten, og Mattis på Børsholmen var så gæren på den fordi den sank, at han fisket det opp igjen og delte den opprinnelige Toves lykt til dem som fikk jumboprisen i en regatta!», fortalte Bye.
Årene gikk, og det kom til den dagen da selv ikke fiskeren Olaf klarte å snakke «Arthur» i gang. Behovet for en stor og kostbar sylinderreparasjon endte med at den gamle sliteren ble takket av for lang og tro tjeneste i 1983.
– Motoren røk på vei inn Tromøysundet. Vi kom oss inn til Pollen i Arendal. Derfra ble den slept til Vollen for motorbytte. Det var en svær operasjon, de måtte sage hull i styrbordsiden og gulvet for å få den ut, forteller Ola.
«Arthur» ble lempet i land og erstattet med en sekssylindret japansk dieselmotor med mange hestekrefter, hjulvisp bak og en trevinget, svær propell. Slik forsvant den gode, gamle dunk-dunk-lyden – sangen og taktslagene som hadde vært hjertet og sjelen til «Prøven». Familien angret bittert, og «Prøven» ble tatt stadig sjeldnere i bruk. Samtidig begynte synet til Erik å svinne. Da han ikke lenger klarte å se Toves lykt, kunne han ikke lenger føre båten alene – og i 1987 var det slutt. Ola hadde begrenset med tid til båt, så dermed ble «Prøven» solgt.
Erik savnet «Prøven» resten av livet, men var takknemlig over at den tross alt hadde vært en del av hans og familiens liv i 20 år.
Minnene fra den gang kom opp i et spontant svar i en sommerprat med Budstikka i 2002:
– Hva er ferien du aldri glemmer?
– Neeei, jeg har ikke hatt for vane å ha så mye ferie, jeg. Ferie for meg består stort sett i å gjøre noe annet. Men jeg hadde mange hyggelige turer med skøyta den tiden da alle barna og to hunder var med.
Siste seilas
Erik Bye hadde lite til overs for autoriteter, men han hadde stor respekt og var en varm tilhenger av kongehuset. Han intervjuet folkekongen Olav om bord i Kongeskipet i forbindelse med 25-års jubileet som regent i august 1982, på 80-årsdagen hans året etter – og dagen etter kongens død 17. januar 1991 ledet han et langt minneprogram sammen med Herbjørn Sørebø. Der fremførte han sitt eget nyskrevne minnedikt «Olav såmann».
«Kongen er tidløs, han er menneske og mer enn menneske. Han er vår historie, vår fremtid, vår skjebne. Han er vår merke-bærer», skrev Erik i 1965.
Erik Bye og Kong Olav hadde et vennskapelig forhold. Begge var samfunnsengasjerte, og hadde et stort hjerte for de norske sjøfolkene, særlig krigsseilerne og deres skjebne; «Guttane», de akterutseilte som ble boms på Crazy-hus i byen Halifax. Han ga aldri opp kampen for deres oppreisning.
Da Århundrets nordmann ble kåret i 2005, havnet Kong Olav og Erik Bye på pallen, med Einar Gerhardsen mellom seg.
Erik Erikssøn Bye, født 1. mars 1926 i Brooklyn, New York, døde i sitt hjem på Hvalstad 13. oktober 2004 med familien rundt seg.
– Pappa var snill og romslig. (…) Hele landet følte et sterkt eierskap til ham. Alle ble på en eller annen måte hans venn. Imidlertid er det nemlig slik at dere hadde ham på lån. Han var nemlig vår, sa Ola i minneordet over sin far under den storslåtte statsbegravelsen i Trefoldighetskirken i Oslo.
Rundt 1.000 var møtt frem for å vise kulturkjempen den siste ære. Hundretusener fulgte bisettelsen direkte på TV – og nede ved Honnørbrygga lå redningsskøyta som bar Erik Byes navn med kondolanseprotokollene fulle av 5.500 signaturer fra folk som hadde gått om bord og tegnet seg for å vise sin respekt for Erik Bye og hans virke.
Like etter at bisettelsen var over, blåste samtlige skip under norsk flagg i innenriks- og utenrikstrafikk på de syv hav i skipsfløytene – som en siste hilsen til en sjømann som var kommet trygt i havn.
«Av alle skuter jeg har fart med
var ingen gjevere enn denne!
Sov trygt, Kaptein.
For alt er vel om bord.
UTDRAG FRA «SKIP I STUA»
—
Kilder: Familien Bye v/ Ola og Anne Bye, Dag Juell Pettersen, NRK, Asker og Bærums Budstikke, «Erik Bye» av Asbjørn Bakke (2017), «Byes beste» av Rune Larsstuvold (2004), Store Norske Leksikon, Wikipedia.